Skogfinnenes mytologi av Rolf Rønning

Mange guder, ånder og andre vesener.

Ukko, himmelens hersker, rådde over været, og var en av de viktigste gudene.
Hiisi var en utrivelig og slem gud, han hadde ulver som hunder og skigarder av hoggormer.
Tapio var guden som hersket i skogen. Det var han som kunne gi jaktlykke, og det var han som avgjorde hvilke dyr jegerne klarte å felle.

Dyr som bjørn og ulv var sterke og farlige. Folk skulle behandle dem med respekt. De trodde det kunne være farlig å nevne dyrene med deres rette navn. Derfor brukte de gjerne andre navn: Bjørn: Den store, kongen i skogen eller far.
Ulv: Gråbein, gråtass, Hiisis hunder

Når en bjørn var drept, skulle den æres. Da ble det arrangert en storstilt begravelse til ære for den falne bjørnen. Det ble spist, drukket og sunget, og da bjørnen var spist, skulle alle knoklene legges nøyaktig slik den hadde ligget i bjørnekroppen. Bjørnen kunne da få nytt liv, og bli vennligere stemt mot menneskene som hadde vist den så stor ære.

Alt som omga menneskene hadde sjel. Dyr, fisk, fugler, planter, trær, store steiner osv. måtte en gjøre seg til venns med, ellers kunne de hevne seg.

Sjukdom trodde de kom av at onde ånder eller fiender hadde sendt dem plagene.
Noita, sjamanen, måtte da prøve å finne ut hvilken ånd det var, og hvem som hadde sendt den. Deretter måtte han drive den onde ånden på flukt.

Vanlige planter ble ofte brukt som medisiner. Tyttebær ble brukt som feberstillende middel. Kråkefotsporer og groblad ble brukt på sår. Tjære ble også drukket f. eks mot halsplager.

Det var viktig å kunne beskytte seg mot det onde, og det var viktig å beskytte husdyra. Beskyttende tegn ble derfor ofte skåret inn i veggstokkene over døra, både på røykstua og fehuset. Pentagrammet, ei femtakket stjerne, var et slikt tegn. Den skulle helst skjæres i ett riss, uten å løfte kniven. Hvis ikke, kunne det bringe ulykke.
På enkelte dører er det risset inn et firkantet rutenett. Dette var også et beskyttende tegn, trolig en slektning av indianernes drømmefangere.

Varsler skulle en merke seg og ta konsekvensen av. Om en som skulle på jakt fikk se en hoggorm, ble det regnet som et varsel om ei vellykket jakt. Om jegeren derimot møtte et kvinnfolk eller en katt, ville jakta bli mislykket, og jegeren kunne like godt snu og gå hjem igjen.

Ormen hadde kraft til å drepe. Slik styrke kunne også brukes til noe positivt. Ormkjøtt ble derfor av mange blandet med annet kjøtt for å gi styrke. I Gråberget på Hof Finnskog var det en som i siste halvdel av 1800-tallet fikk middag. På fatet lå det en orm sammen med fisken. Delikat, ikke sant?

Når ei kvinne skulle føde, måtte skaftet slås av øksa, grevet eller annen redskap, ellers kunne det bli en vanskelig fødsel. Knuter måtte knytes opp for at det skulle bli en lettere fødsel.

Kometer og sol- eller måneformørkelser varslet gjerne krig, det samme gjorde soppen som av og til ga bjørka røde blad.

Tjenestefolk kunne bare si opp i en periode om høsten. En måte å finne ut på om man skulle bli der en var eller flytte var følgende: En person la seg på golvet, med ene skoen hengende på tåspissen. Et vipp med foten, og skoen fløy gjennom lufta før den landet på golvet. Dersom skotuppen pekte mot døra, var det et tegn på at det var klokest å flytte. Pekte derimot skotuppen innover i rommet, var det klokest å bli.

Noita kunne ta kontakt med guder, ånder eller døde mennesker i de andre verdnene. Det var tre verdener, og de levende var i den midterste. Ved å lese spesielle vers, eller synge dem, kunne noita få slik kontakt, og stille de spørsmålene han måtte ha svar på. Han kunne også bruke ei lita tromme, det som i samekulturen kalles runebomme for å få kontakt.
Svarene han fikk, kunne f. eks. fortelle hva som måtte gjøres for at en som var sjuk skulle bli frisk, eller hva som måtte gjøres for at krøttera skulle holde seg friske.

Skogfinnene drev svedjebruk, De hogg ned granskog om våren, lot den ligge med kvisten og baret på over sommeren og over vinteren. Da var tida inne til å sette fyr på det som var hogd, slik at de kunne så kornet i aska. Det var viktig at det kom regn like etter at kornet var lagt i aska. Noita måtte finne det riktige tidspunktet, og til det brukte han tromma, litt finknust eikebark og en liten hammer. Når han slo på tromma dannet eikebarken en figur. Når regnet nærmet seg, ville denne figuren endre seg. Da visste noita at tida var inne til å tenne svedjefallet. Under tenninga leste noita vers, eller besvergelser for å blidgjøre Rongoteus, som var guden som rådde over rugen. For å få bra vekstvær var det også nyttig å påkalle Ukko.

Den som skulle ut på ei lang vandring, skulle ofre til Ukko for å sikre seg bra vær under turen.

En skulle ikke spinne på rokken på torsdagskvelden. Da kunne de underjordiske gjøre rokken ubrukbar.

Enkelte trær bøyer seg, slik at de vokser ned i bakken igjen. Et slikt tre kalles et smøytre. Å krype gjennom et slikt smøytre trodde de kunne kurere sjukdommer. Men om en ikke fant noe slikt tre, kunne det likevel bli ei råd, Med en skrap spade gjorde en hull i torva, slik at det ble to slike spor paralellt. Så kunne den tøyelige torva løftes litt på midten, uten at den løsnet i endene. Gjennom et slikt hull kunne den sjuke smøyes for å bli kureret for sjukdom.

Tannverk er noe svineri. Skikkelig vondt! I gamle dager var det ingen tannleger å ty til. For å bli kvitt tannverken, pirket de med en tynn, spisset pinne i den vonde tanna. Deretter skulle en gå til ei spesiell furu, og slå pinnen inn i den. Da ville furua overta tannverken. Men stakkars den som kom til å hogge et slikt tre! Han ville da få smertene fra alle som hadde satt slike pinner i furua.

Nordrennende vann var viktig, for det hadde helbredende kraft.

Puro- Jo skaffet regn ved å pløye motstrøms i en nordrennende bekk med ei enorm tresleiv og kjerringa som hest.

Rogna var regnet som et hellig tre. Derfor finnes den som tuntre mange steder på Finnskogene.

Huldra, Mielinen, skulle en holde seg til venns med, for da var buskapen tryggere. Hun så til at alt var som det skulle, og kunne si fra om noe var galt. Et eksempel på det er et lite vers som ei budeie hørte en gang hun somlet med å slippe dyra på beite om morgenen. Siste del av verset er slik: ”Mi ku er i åsen, men di står på båsen, og enda sover du.”

Fadervår var ei sterk bønn, men om det ble lest bakvendt, og alle bevegelser ble gjort baklengs, kunne det gjøre skade.

Drømmene skulle en prøve å huske. Mange mente at de kunne advare oss eller forberede oss på ting som skulle skje.

For å få god fiskelykke skulle en be fiskebønn.


Dette var noen eksempler jeg kom på i farten. Generelt kan en si at det var mange ting å passe på om alt skulle gå bra. Noita kunne snakke med, og forstå hva vinden, bølgene, fossen eller trærne sa. Noita hadde stor makt, men ikke større enn om han mislyktes mange ganger kunne han bli avsatt… men oftest forsto han sjøl at han ikke strakk til, og da forsvant han bare.

Dette med å finne nytt land var også ei plikt noita hadde. Han skulle sende ut speidere for å finne nye skogsområder der det var godt om vilt og fisk, og gode svedjemarker. Når speiderne vendte tilbake, skulle de fortelle om de nye traktene, og hvor man skulle gå for å finne dem, med vers som alle måtte lære. Melodien(e) som ble brukt hadde fem toner, verken mer eller mindre, derfor hadde en kantele fem strenger.
Hvert vers hadde fire linjer, med åtte stavelser i hver linje.
Dette at alle måtte lære disse versene, var en ren forsiktighetsregel. Kanskje ville det gå mange år før det ble nødvendig å dra, og da var det ikke sikkert at noen av de som hadde vært der var i live.
Noita brukte sanger og vers, runer eller besvergelser for å kurere sjukdommer. Det var slike vers for nesten alle mulige anledninger: For at rugavlingene skulle gå bra, for å holde husdyra friske, for å verne dyra mot ulv og bjørn, for å få regn, for å stoppe regnet, for god jakt- og fiskelykke, for å fortelle om nytt land, osv.
Tegn hogd inn i stein, i trestammer, eller i husvegger skulle verne mot onde makter, eller være lykkebringende. Pentagrammet er et godt eksempel på det.
Troen på at alle ting omkring oss hadde sjel, gjorde det nødvendig å stå på god fot med dem. Det innebar bl. a. å ikke ta mer enn nødvendig, kort sagt: vise hensyn. Mennesket var slett ikke naturens hersker, slik vi tror i vår tid, men måtte innrette seg på naturens vilkår og følge de regler som var bestemt fra urgammel tid.
For å si noe om tankegangen bak det hele, vil jeg belyse det med et eksempel: Om en kar hogg seg i beinet, så var det ikke nok å lese en besvergelse mot øksa. Det var ikke øksa som var opphavet, og derfor var det ikke den som hadde hovedskylda for hoggsåret. Øksa var laget av jern og stål, derfor måtte en gå til jernet med besvergelsene – men jernet hadde blitt til nede i jorda, og det måtte kløkt og kunnskaper til for å frigjøre jernet fra jorda. Derfor var det jorda, opphavet til jernet og øksa, som måtte besverges.
Meninga med eksemplet er omtrent som følger: Jo nærmere opphavet en kom, jo større kraft ville besvergelsen få. Dette gjaldt ikke minst for å kurere sjukdom.
Nettopp denne tanken om opphavet finner vi mange eksempler på i Kalevala, og den gjennomsyrer hele tankegangen.
Når det var slik, er det lett å forstå at den som var noita måtte ha store kunnskaper på mange felter. I tillegg måtte han ha ei klippefast tro på det han gjorde. Besvergelser framført under tvil ville ikke virke. Kanskje kan vi kalle det en form for suggesjon… men er ikke all tro det, når det kommer til stykket?

Varsler var viktige, og drømmer kunne også være varsler, helt eller delvis. Igjen kommer vi tilbake til dette med opphavet. Noita måtte lete seg bakover til opphavet, opprinnelsen for å kunne tyde et varsel riktig. Det er litt som å luke ugras. Om en ikke får opp rota, så hjelper det lite.

Noe vi lett glemmer når vi skal sammenligne fortidas og nåtidas tro, er ståstedet dvs. våre omgivelser, som etter min mening er en viktig faktor. Omgivelsene, enten det er andre mennesker eller naturen sjøl, påvirker hele tida tankene våre. Tankene måtte på en måte harmonere med omgivelsene, ellers ville de føles feil. Fortidas mennesker var utstyrt med like mye vett og forstand som vi, men deres verdenbilde, deres omgivelser var helt annerledes enn det er i vår tid. Vi prøver å beseire naturen, mens de forsto at de måtte ha den som medspiller. En måtte holde seg til de lovene naturen hadde heller enn å tøye dem og bryte dem.
For seks, sju, åtte hundre år siden eller mer, hadde ikke folk det samme nettverket som vi har i vår tid. De hadde to sikkerhetsnett: familien og å holde naturens lover.
Å måtte klare seg med det en har for hånden er for oss en totalt ukjent tanke. Vi kompenserer med mange andre ting. Fortidas mennesker hadde ikke den muligheten, men var henvist til å klare seg slik det var. For dem var premissene lagt en gang for alle.

Mange andre folkeslag, som kalles såkalt ”primitive”, dvs. at de var naturfolk har hatt tilnærmet de samme tankene enten de er skogfinner, indianere, samer, inuitter eller aboriginere. Svært mange elementer er felles. Det er først og fremst naturen og dens vilkår som har skapt forskjeller.
Jeg satte med vilje ordet primitive i anførselstegn. Kanskje det i realiteten er vi som er blitt primitive? Vi har somlet bort mye, kanskje mesteparten, av den viten som i ytterste konsekvens betydde liv eller død for våre forfedre.