Skogfinner, handelshus og skogspekulanter av Rolf Rønning

Svært få skogfinner eide torpene de bodde på, og skogene som omga dem. De aller fleste var bygslere under store landeiere og handelshus. Grunnen til at nesten alle skogfinner ikke så det som et mål å være selveiere, var nedarvet fra den tida svedjebruket var hovednæring og bærebjelken i skogfinnenes livsform og kultur. En svedjebruker måtte regne med å flytte når ressursene der han bodde ikke lenger var tilstrekkelige. Da var det enklere å være bruker enn eier.

På den tida de første finnene slo seg ned på våre trakter, var granskogen langt på vei betraktet som verdiløs. Det var furuskog til mastetømmer som hadde verdi. I Europa ble det på slutten av 1600- og begynnelsen av 1700- tallet en sterk økning i etterspørselen på trevirke, og dermed økte prisene, og skogene ble et ettertraktet spekulasjonsobjekt.

Fra gammelt av var de fleste skogene kongens almenning, der beboerne hadde visse rettigheter, som hustømmer, ved, rett til jakt og fiske eller setring. Men de forskjellige kongene i København var ofte i pengeknipe på grunn av mer eller mindre mislykkede kriger samt store og dyre hoff. For å holde det gående, slik at de utad kunne holde fasaden, måtte de låne penger av private, eller auksjonere bort deler av kongens eiendommer, særlig da skogområder. Men slike lån hadde sin pris. Ikke engang til kongen ble lån gitt av ren godhet. De som lånte ut, sikret seg fordeler på forskjellig vis, og når kongen ikke kunne tilbakebetale i rede penger, fikk ofte långiverne eiendomsretten til landområder- ofte skoger, som opprinnelig tilhørte kongens almenning. På denne måten oppsto det flere slekts- dynastier, en slags landeier- og spekulantadel. Ikke med titler og adelige navn, men med store rikdommer de kunne forvalte som de sjøl ville. Et slikt dynasti var Ancherske fideicomis, ledet av Justisråd Christian Ancher, som levde fra 1711 til 1765. Etter hans død ble det ført videre av enka Karen Ancher og sønnene Bernt, Peder og Jess.
Anker- familien skaffet seg store landområder på de norske finnskogene, og ble en maktfaktor der vanlige folk ikke hadde andre valg enn å godta de vilkårene de fikk.
En svært vanlig måte å skaffe seg makt på, var å gi lån, enten i kontante penger eller i f. eks. korn. For vanlige folk var det lett å komme inn i et slikt avhengihetsforhold… men nærmest umulig å komme seg ut igjen. Vi kan i realiteten snakke om gjeldsslaver, som hadde trusselen om å miste eiendeler, husdyr eller hus og hjem konstant hengende over seg. Dette kommer jeg nærmere inn på senere.

Så skal vi gjøre et geografisk hopp til det som i vår tid er Engerdal og nordre deler av Trysil. I bygdebok for Engerdal, bind III, side 141 kan vi lese følgende:
- Det meste av skogen i Engerdal hører, som kjent, til staten. Bare en mindre del i selve Engerdalsdalføret fra ut med Engeren til opp mot Nordre- og Søre Vollen ble privatskog i 1726/27 da garden Engerdalen og de 2 Heggerisgardene ble kjøpt av brukerne ved auksjon over ”Kongens Jordegods” på Bjørneby i Solør den gang.”
Så langt Ottar Andersens utmerkede bygdebok. Grunnen til at auksjonen ble holdt på Bjørneby, var at det var der fogden over Solør og Østerdalen bodde.
Jeg kan for øvrig tilføye at ca. 80 prosent av Engerdal kommunes areal fortsatt er statsalmenning. Hele kommunen har et areal på 2 197 kvadratkilometer.

Nå er det ikke så lett å se noen sammenheng mellom dette og skogfinnenes problemer med mektige landeiere, men det er en sammenheng. Jeg skal først tilføye at noen av oppsitterne i Heggeriset kan følge sine aner tilbake til finneslekter i Trysil. Men tilbake til saken:
I eldre tider var ikke norske og svenske myndigheter på godfot med hverandre. Det førte blant annet til sterke restriksjoner på tømmerhandel. Nordmenn fikk ikke eksportere tømmer til Sverige, og svenskene fikk ikke selge til Norge.
For Trysil- Engerdal var dette et problem. Femundselva, som i Trysil kalles Trysilelva renner inn i Sverige ved Långflon, og heter derfra Klarälven. Og elva var det eneste vassdraget for å få tømmeret ut. Hvem som trakk i trådene vet jeg ikke, men de to brukerne i Heggeriset, samt diverse brukere i Trysil underskrev en kontrakt om levering av tømmer med lastehandler Iver Elieson, ifølge Bygdebok for Engerdal. Planen var at tømmeret skulle fløtes nedover, og tas på land ved ei lense i Höljes. Derfra skulle det fraktes med hest over til Halsjøen, slik at det kunne fløtes videre ned Flisa-vassdraget og ut i Glomma. Dette kan høres ut som et tidkrevende og lite lønnsomt prosjekt, men det ble faktisk gjennomført. Det skulle imidlertid gå lang tid før prosjektet ble realisert. Den første kontrakten var underskrevet i 1732, men først i 1791 ble det gjennomført.

For å få vite mer om dette prosjektet, og andre fenomen, går vi over til Segerstedts samling, ei bok som ble utgitt av Finnsam i 2006.

Forholdene på de norske finnskogene hadde stadig blitt vanskeligere utover 1700- tallet og inn på 1800- tallet. På den tida Carl Axel Gottlund besøkte de norske finnskogene, altså i 1821 var det ganske ille. Svedjebruket var omgitt av så strenge restriksjoner at det i virkeligheten var nesten et forbud. Åkerbruket passet ikke på finnskogene, der jorda var steinete og tungbrukt. Dette førte til en stadig mer gjennomgripende fattigdom, som ikke ble bedre av at handelshusene og landeierne bare var opptatt av å få mest mulig ut av sine områder.
Det var ei stor ulykke at de gjerne ga folk lån, enten i penger eller varer. Låntakerne var i virkeligheten rettsløse, for mange som forsøkte å betale, ble skjenket fulle, og lurt til å låne enda mer, eller lurt på andre finurlige måter.
De som ble skrevet inn i handelshusenes bøker som låntakere, ble ikke engang kvitt gjelda etter at de var døde. Da ble den belastet neste bruker, og slik fortsatte det.
Når gjelda var blitt så stor at det ikke var mulig å innfri den når det ble krevd, ble mange kalt ut på tvangsarbeid for å betale på gjelda. De som nektet, ble som oftest jaget fra hus og hjem. Det Ankerske fideicomis hadde særlig mange svin på skogen i så måte.
Ankers representant Jacob Nilsen var beryktet for sin framferd. Et eksempel på det, var Henrik Eriksen Lehmoinen fra Tysketorpet på Grue Finnskog. Han dro til Skansgården ved Kongsvinger, der Nilsen residerte, for å betale sin gjeld. Dette skjedde sommeren 1821. Henrik fikk ikke betale sin gjeld, men ble overfalt og skamslått av Nilsen. Nilsen hadde forlangt at Henrik skulle bli der for å arbeide for å nedbetale gjelda, men Henrik nektet. Han hadde sin familie å tenke på, og måtte berge sommerens avling. Han ble rundjult med en kjepp, og det så grundig at han aldri mer kom til full helse. Dette skjedde hele fem ganger den første dagen, før han ble satt i arrest. Heldigvis klarte han å rømme i nattens løp.
Det finnes mange andre eksempler, men jeg skal nøye meg med noen få:

I 1813, om vinteren ble traktens leilendinger, mer enn tredve i tallet kommandert til Skadsen. Nilsens lokale fullmektig, tømmermerkeren Ole Gulbrandsen fra Grøset i Grue, forlangte at de skulle kjøre tømmer fra Røgden og over til Skadsen. Med hugg og slag og trusler tvang han bøndene til å skrive under på nye kontrakter og bygselbrev. Disse dokumentene var slik utformet at de bare kan kalles slavekontrakter. De som hadde eiendomsrett til sine torp, måtte for all framtid frasi seg den. I tillegg ble de frammøtte truet med rettssaker om de ikke godtok de nye kontraktene og bygselbrevene, og her var det den oppsamlede gjelda som ble brukt som pressmiddel. I tillegg ville de bli nektet å få korn, salt, jern eller penger om det var behov for det.
Bøndene så ingen annen utvei enn å godta de ulykksalige kontrektene… alle unntatt en, og det var et kvinnfolk; Marit Henriksdatter Mullikka fra Furuberget på Grue Finnskog, som hadde møtt i stedet for sin mann.
Da bøndene så dro ned til Grøset for å få det de hadde solgt seg for, så fikk hun ingenting. Hun ble igjen truet til å skrive under, men nektet fortsatt. Hun måtte dra hjem med tom slede, og sjøl om hun visste at hun og familien ville gå harde tider i møte, fikk hun seg ikke til å skrive under. Det kan nevnes at Marit var en av Åsta Holths aner.

En annen som råkte ille ut var Daniel Danielsen Veteläinen fra Gransjøen. På Nilsen befaling ble han fordrevet fra hus og hjem av tømmermerkeren Ole Oudensen. Dette skjedde ca. 1816. Dette fordi han nektet å bli tvangsutskrevet til arbeid i Christiania- traktene. De som ikke våget å nekte, måtte pent gå til Nilsens gård Sagdalen ved Lillestrøm, der de måtte arbeide i uker og måneder.
Flere ganger ble de utkalt, sommer som vinter, og vi kan jo tenke oss hvor vanskelig det var for familiene deres å klare seg. Riktignok fikk de tvangsutkalte lønn, men den var så lav at de spiste den opp, bokstavelig talt.
Daniel Danielsson flyttet til Tolgraven på svensk side av grensa.


De som bodde i Breisjøberget ble også kastet ut av Ankers representanter. Det ble sagt at Fall skulle ha det til seter. At brukerne på Fall aldri brukte det er ikke så underlig, i og med at de som bodde i Breisjøberget var i nær slekt med de som bodde på Fall. Gottlund forteller i sin dagbok fra 1821 at Breisjøberget var lagt øde av Ankers folk.


I Søndre Gransjøen, det som i dag kalles Sæteren, bodde enka Kari Andersdatter Veteläinen med et lite barn. Hun hadde kongskjøte på sitt torp, og klarte seg bra der, men fordi hun uten agenten Nilsen kunnskap (og godkjennelse) bodde sammen med en kar fra svensk side, Jöns Jönsson, ble også hun jaget bort av Ole Oudensen. Kari og Jöns flyttet til Falltorp, på svensk side, der ikke Nilsen kunne nå dem. Torpet ble gitt til bøndene i Søndre Vermund, men av medlidenhet med de som var jaget bort, valgte de å avstå fra å bruke det.

Det kunne nevnes mange flere eksempler, for denne framferden var gjengs for alle finnskogene, fra nord til sør. Jeg skal nøye meg med et eksempel til:
Finner fra de norske finnskogene ble i 1817 utskrevet til tvangsarbeid i Höljes.
Det var tydeligvis finner fra de søndre delene av de norske finnskogene som ble sendt dit, for det opplyses at de hadde mellom ti og femten mils reise før de nådde Höljes. Flere ble utkalt to ganger, og det var en måned om gangen, noe som gjorde det nesten umulig for dem å skjøtte de daglige gjøremålene på sine egne torp, for ikke å snakke om hvor ille det var for hver enkelts familie, som var henvist til å klare seg sjøl som best de kunne.
Vi nevnte tidligere at tømmer fra Engerdal og Trysil ble fløtet ned til Höljes, og tatt på land i ei lense der. Finnene som var utkalt skulle kjøre tømmeret over til Halsjøen, slik at det kunne fraktes videre i norske vassdrag. Lønna for dette slaveriet var så lav, at de ikke engang kunne betale for kost og losji. Det endte med at finnene gjorde opprør. De rett og slett nektet å være med på det, og dro hjem til sitt.

Carl Axel Gottlund skrev ikke bare i sin dagbok. Skogfinnene har mye å takke ham for. Da han fikk vite hvordan handelshus og landeiere for fram, skrev han et langt klagebrev, der han tok for seg alle de tilfeller av overgrep han fikk høre om.
Brevet har den pompøse overskriften: Böneskrift till konung Karl XIV å norske finnallmogens vägnar uppsatt af C. A. Gottlund, og begynner slik:

Stormägtigaste allernådigaste Konung Landets fader och Beskyddare

I djupaste underdånighet våga vi underskrifne åboer å de innom Norrige belägne Finnskogar, nalkas Eders Majestäts Thron, och med den undersåtligaste känsla af pligt och trohet, som lågar i våra bröst, förena vi en annan lika ljuf och helig för våra hjertan, hvarigenom vi fästade med hoppets ankare vid en Regering, som ej söker annat än sina undersåtares sällhet och lycka, tro oss öfvertygade om bönhörelse af dessa för vår bergning och uppkomst vigliga andraganden och åligganden.

Videre følger en omfattende redegjørelse for skogfinnenes bakgrunn og tilværelse i Norge. Deretter, i datidas omstendelige og snirklete stil om hvilke elendige forhold som hersket blant skogfinnene. Videre er det beskrevet mange hendelser som viser hvordan handelshus og landeierdynastier hensynsløst utnyttet sine fattige leilendinger og bygslere. Det er et utrolig omfattende bønneskrift, 23 trykte boksider, der det foruten bilag med det ene eksemplet verre enn det andre, også pekes på hva som kan gjøres for å bedre på forholdene.
Hele 98 personer har skrevet under på bønneskriftet, hvorav en fra Elverum Finnskog, 13 fra Våler Finnskog og 21 fra Åsnes Finnskog og 3 fra Hof Finnskog. Resten – 60 personer fra Grue og sørover.

Bønneskriftet var ikke helt forgjeves. Det ble nedlagt forbud mot å tvangsutskrive arbeidere når avstandene var lange. Videre ble det flere mindre forbedringer, som jeg ikke tar med her.

På 1820- tallet gikk Anker-dynastiet konkurs, og før de gikk overende prøvde de å selge unna skog- og landområder for å berge stumpene av sine verdier. Nettopp det fikk positive virkninger for Peistorpet/Bakken og Ramsli- området.
Ole Oudensen, Ankers lokale representant, ivret for at oppsitterne i området skulle kjøpe noe av skogen som var til salgs. Det var en dristig, men framsynt tanke. Dristig, fordi det var nedgangstider, og de som valgte å bli med på kalaset ville få stor gjeld. Framsynt fordi de nå kunne bli selveiere og i generasjoner framover kunne få nytte av dette.
Det ble skogkjøp, og det var et ganske stort område som nå kom på en del oppsitteres hender. Mer enn 20 000 mål. Grensene for det som ble kalt Peistorpet skog var følgende: I vest dannet Tyskåa grensen, fra Tyskesjøen til Vermundsjøen. Fra Tyskeoset følger det sør- og østbredden av sjøen til der Medskogsåa renner ut i Vermundsjøen. Grensen følger så åa østover til riksgrensen, og følger denne til toppen av Elgklinten. Fra Elgklinten i sørvestlig rett linje til Lorttjernsknappen. Derfra til Lorttjernet, og følger så Lorttjernsbekken til den munner ut i Djuptjernsbekken. Grensen følger så den ned til Gransjøbekken, og følger denne til den renner ut i Tyskesjøen.
Sønnafor Peistorpskogen lå Rotbergsskogen, og grensa mellom de to skogområdene ble senere kommunegrensa mellom Åsnes og Hof fra Elgklinten til Tyskesjøen.
Peistorpskogen ble delt inn i seksdeler og tolvdeler. Ikke alle så seg råd til en seksdel. Skogen ble drevet som sameie til ca. 1835 da det ble holdt skifte mellom hver av eierne. Det ser ut til å ha foregått uten konflikter, kanskje fordi hvert bruk fikk en del av sin skog nær bruket de bodde på, såkalt hemskog.
Det kan nevnes en artig detalj. Brukeren i Nordgarden hadde fått litt dårligere uttelling enn de andre. Dette ble kompensert med at han fikk litt mer, samt at han fikk husmannsplassen Rullerud vest for Nordgarden. I tillegg inngikk han en avtale med brukeren på Peistorpmoen: På Peistorpmoen var det mer frostlendt, så han fikk en bit i Nordgardens hemskog der potetene stort sett klarte seg for frosten. Til gjengjeld fikk brukeren i Nordgarden et lite tillegg i skog.

Dette ble ei mangfoldig affære, med mange ulike innslag. Men det gir etter min mening et godt innblikk i de vanskeligheter folk på den norske finnskogen måtte leve under. Da de første skogfinnene kom rundt midten av 1600- tallet kunne de velge og vrake i områder som egnet seg bra for svedjebruk. 1700- tallet skulle vise seg å bli verre. Det ble mindre svedjeland å ta av. Flere store epidemier herjet området, og det var mye ufred mellom Danmark- Norge og Sverige. På 1800- tallet ble det enda verre. Først og fremst på grunn av utnyttelsen av vanlige folk. Overgangen til åkerbruk var heller ikke bra for finnene. Svedjebruket hadde vært bærebjelken i deres kultur og livsform, og da svedjebruket avtok, ble viktige elementer i den skogfinske kulturen gradvis borte. Vi kan kalle det assimilering eller integrering, ord som for mange har en positiv klang. Men enten vi kaller det det ene eller det andre, så kommer vi ikke utenom det faktum at slike overganger fører mye negativt med seg. Omstilling er sjelden lett, og særlig ikke når den tvinger seg fram. Og når kulturen, levemåten endrer seg, fører det ofte med seg en økonomisk tilbakegang.
Gottlund var den første som så dette tydelig, og satte ord på det. Det er ganske fantastisk at en yngling på noenogtjue år ikke bare så det, men også klarte å få folk til å forstå at de sjøl kunne gjøre noe for å komme ut av uføret.
Vi har mer å takke Gottlund for enn de fleste aner.

Overtro - vidskepelse av Rolf Rønning

Våre forfedre var avhengige av naturen som omga dem i en langt større grad enn vi er i vår tid.
De måtte innrette seg på naturens premisser, underordne seg sine omgivelser, mens vi i vår tid i stadig større grad prøver å få naturen til å innrette seg etter oss.
I og med at de måtte leve på naturens premisser, ble det nødvendig å finne ut hva de kunne gjøre – og hva de ikke kunne gjøre.
Menneskene har til alle tider følt et behov for styrende makter, noen som er større og mektigere, noen de kan henvende seg til. Her ligger det en erkjennelse av hvor lite et menneske er og betyr i den store helheten. I vår tid er det en tendens til å sette mennesket i sentrum.
Gjennom opplevelser og erfaringer, enten de er virkelige eller abstrakte, danner det seg et nett av tanker og opplysninger som gjør det mulig å trekke logiske slutninger. Det som føles logisk og riktig bygges videre av nye oppdagelser og tanker. Om slike opplysninger eller tanker er riktige eller gale er egentlig av underordnet betydning. Føles det logisk og riktig, bygges det stadig videre på det.
På et eller annet punkt i ei slik gradvis utvikling oppstår det et sterkt behov for guddommer/ makter som styrer. Det som fra begynnelsen var vage vesener blir litt etter litt mer konkrete. De får navn, tillegges egenskaper og maktområder. At noen av egenskapene til disse guddommene blir svært så menneskelige… for ikke og si menneskelike, er også logisk. Tankene våre er tross alt et produkt av vår egen mentale kapasitet og vår livssituasjon.
Hva om vi snur et av bibelens utsagn på hodet: ”Gud skapte menneskene i sitt bilde”. Kanskje burde det vært: Menneskene skapte gud / gudene i sitt bilde…? Da blir det lettere å se hvordan en mytologisk verden bygges opp.

Påstand som kanskje er provoserende:

Begrepet overtro er et meningsløst begrep. Det er tro, og bare tro det er snakk om.
Det som senere har havnet i avdelingen som kalles overtro, er blitt til på en like seriøs og oppriktig måte som det som har havnet i avdelingen tro.
Fra de tidligste tider og fram til vår egen tid har verdensbildet utvidet seg enormt. Et lite stammefolk langt inne i den russiske taigaen måtte nødvendigvis ha et mer begrenset verdensbilde enn det vi har. Dette er en av flere faktorer som har vært med på å flytte såkalte naturreligioner fra å være tro til å bli degradert til begrepet overtro.
Da kristendommen gjorde sitt inntog, degraderte den pr. omgående alle andre former for livsanskuelser. Men vi skal også merke oss at den likevel inneholdt mange av de samme tankene og forestillingene som det som ble betegnet som hedenskap og overtro, bl. a. forestillingene om en øvre verden, en underverden, samt en midt i mellom. Den siste er det jordiske livet, de to første gjelder livet etter døden.

Noen sentrale skikkelser i den skogsfinske mytologien:

Jumala
Dette var den høyeste guden. I boka Mythologica Fennica, som Christfrid Ganander utga på egen bekostning i 1789, står det bl. a: ”De Bjarmer, som voro af Finsk härkomst, dyrkade en afgud, under namn af Jomala.” Dette er nok samme gud som samene i tidligere tider kalte Jubmel. Ifølge Ganander kalte finnene, etter at kristendommen kom, den høyeste guden for Luoja og Kaikkiwalda, som skal bety skapere og allmektig. Interessant er det å merke seg at Gud fortsatt kalles Jumala i Finland.

Ukko.
Nest etter Jumala var Ukko den eldste guddommen. Ukko var tordenguden, en parallell til den skandinaviske guden Tor. Han styrte været, men hadde også mange andre oppgaver. Ukko, som også ble kalt Pitkäinen, som betyr den lange, ble anropt ved bjørnejakt. Ukko ga styrke til de svake, og beskyttet mot bergtroll. Han kunne også verne folk som dro ut i krigen.

Hiisi
Hiisi var, ifølge Ganander ”en mägtig Gud eller Gudinna, som fredade för skogsdjur, men var i sig sjelf förfärlig.”
Hiisi var en veldig sterk jette, grusom og skrekkelig. Han drev bjørner og ulver som lam.

Hongatar eller Hongotar
En skogsnymfe. Vi ser likheten med ordet honka, som er det finske ordet for furu. Kanskje ikke så underlig når hun er furutrærnes beskytter. Hun er også bjørnens mor og amme. Den mannlige tilsvarigheten heter Hongonen, og er bjørnens far.
Det finnes flere eksempler på at guddommer eller sterke makter i den finske mytologien er foreldre til ulike dyr, slik som her. Vi finner også noe av det samme i den norrøne mytologien, jeg tenker da på to av Lokes barn, Fenrisulven og Midgardsormen. Forskjellen mellom den finske og den norrøne mytologien, i hvert fall i dette eksemplet, er at hos finnene handler det om vanlige dyr, mens det i den norrøne er dyr det finnes bare ett eksemplar av.
En slektning eller kollega av Hongatar er Hongas; ”Nordanskogens Fru”. Hun skulle holde styr på bjørnen så den ikke skadet buskapen.

Juutas, ”Sjelfver Hin onde, ormens uphof” som Ganander skriver. Han tilsvarer Loke i den norrøne mytologien, ond og listig.
En gud som ikke nevnes så ofte, underlig nok, er Rongoteus. Han var den som sørget for at svedjerugen ga god avling, og var særlig dyrket som guddom i Karelen. Den norrøne guden som det er mest naturlig å sammenligne ham med er Njord.

Tapio er skogsguden, en finsk utgave av den sør-europeiske Pan. Han hersker over alle skogens dyr. Han var også guden for jaktredskap. Det var Tapio som bestemte hvilke dyr som skulle felles når det var jakt, og hvilke som skulle gå fri.

Dette var bare et ytterst lite og kortfattet utdrag om noen skikkelser som fantes i den finske mytologien. Vi finner både guder, ånder, nisser og mange andre slags vesener, så det er mange likhetstrekk med den norrøne mytologen. Det er likevel mange ulikheter. Vi ser bl. a. at den samiske mytologien har et mye sterkere slektskap med den finske enn med den norrøne mytologien.
Når en noita skulle bli av de dyktigste, måtte han til samene for å lære. Kanskje er det noe av forklaringa. Vi har også begrepet Pohjola, som riktignok er ganske vagt, men det ligger i hvert fall nord for de skogsfinske områdene, og det var i nord samene hadde sitt tilhold etter å ha blitt presset nordover av andre folkeslag.

I de fleste mytologier tillegges dyr, og særlig dyr som har kraft og styrke også menneskelige egenskaper. Vi kan ta det nordiske ordtaket om bjørnen: ”ti manns styrke og tolv manns vett.” De hadde respekt for bjørnen. I den finske mytologien finner vi en annen variant, som i minst like stor grad viser respekt for det store dyret. Jeg tenker her først og fremst på såkalte bjørnebegravelser. Den har vært praktisert både av finner og samer, og Ganander skriver bl. a. om dette: ”KOUWWON- PÄÄLLISET, Björn- graföl, firades med många ceremonier, under musik af Runor och öldrickande, då Björn- hufvudet uphängdes i ett träd: til detta gelag gjordes af grannarne et sammanskott af spannmål och matvaror. En gosse och flicka utvaldes till brudpar i full skrud. Gästerne voro högtids- klädde. Först bars hufvudet, och sedan det öfrige Björn- köttet in, hvarpå ärtsoppa var kokad.”
Dette ble så båret inn og fortært, og Ganander skriver videre:
” Vidskepelser och löjelige sedvanor vid Björn- jagter äro ännu öflige på visse orter i Lappland. Fordom ansågs det som en trosartikel, at Björn var et heligt djur. De gifva honom på sit språk många besynnerliga titlar. Efter uttydning på Svenska, kallas Björnen: Berg- gubbe, Bergfarfar, m. m. Sammanlunda gifva Finnarne Björnen flera hederstitlar”.
Fra flere områder, både finske og skandinaviske, kjenner vi til at man voktet seg for å kalle dyr som bjørn og ulv med sitt rette navn, men benyttet seg av andre, beskrivende navn, som f. eks.: Den store, den sterke, kongen i skogen, den brune. For ulv: den grå, gråbein, gråtass, osv.
Vi vender tilbake til bjørnebegravelsen, der Ganader skriver følgende:
” Alla hans lemmar, ben och knotor nämnas med vissa ifrån det allmänna Lapska språket åtskilde namn. Man vet icke hvarest de tagit alle orimligheter som endast vid Björnars fångande brukas. De anse alt sådant för hemligheter, hvilka icke för främmande böra uppenbaras. Så snart Björnen blifvit dödad och under det de föra honom hem, upstämmas vissa Joikningar eller sånger.
Schefferus, Lappon. Ill. p. 233, omtalar några af deras visor. Deras första compliment til Björnen skal vara denna: Kitulis pourra, kitulis i skade tackemis, Sobbi jalla saiti: det är: de tacka Björnen, at han ej gjort dem skada, sönderbrutit deras stafvar och Spjut.
Den förnämste Banemannen slår merendels en mässings- nagel i sit gevär, eller hänger något visst märke på sin hals, det han en lång tid bär, som et heders tecken. De hafva äfven hvarjehanda underliga ceremonier och sånger, sedan de äro hemkomne, samt när de sönderdela och förtära Björnen. Dylika uptåg voro i detta sekulo i Österbotten, Savolax och Carelen vanliga.
Alt detta slutas med en sång, angående den heder, som de nu visa emot Björnen, med begäran at han ville förkunna detta åt andra Björnar, på det desse ock villig måste låta fånga sig.
Alla ben i Björnen hopsamlas så hela de äro, och rangeras i behörig ordning uti en upkastad grop, af samma längd som Björn varit, hvarpå lägges fint björkris: gropen betäckes sedan noga med långa klabbar, hvaruppå sedan bredes granris. Desse löjelige ceremonier blifva dock icke hos alle Lappar på lika sätt iakttagne”.
Så langt Ganander. Grunnene til at jeg har gått såpass grundig inn på nettopp dette er følgende: Det viser hvilken rolle dyrene hadde i mytologien. En rolle der de faktisk er like viktige som menneskene. Det viser også den respekt folk hadde for først og fremst store dyr, dyr som kunne være dem til men og plage.
En annen grunn er, at vi her ser likhetene mellom finsk og samisk mytologi svært tydelig. Det viser også at dette var noe som holdt seg i lang tid etter at kristendommen hadde fått innpass. Noe av tanken bak slike seremonier, tror jeg er behovet folk følte for beskyttelse mot det som truet deres hverdag. De skulle ikke provosere andre makter, her de ville dyra, eller de som rådde over disse.
Hadde en gått for langt, måtte de ulike maktene blidgjøres. Det er i realiteten det samme som kristendommens synd og straff, med den forskjellen at virkemidlene for å få maktene som rådde i godlag igjen hadde andre former enn det som senere kom med kristendommens innføring.
Vi snakker altså om tro… ikke overtro. Tankene bak den gamle mytologien og kristendommen viser ofte forbausende likheter i tankegang, og begge er i høyeste grad barn av sin tid, og begge har vært gjenstand for endringer i århundrenes løp. Kanskje ikke så underlig, når vi tenker på den daglige kampen for tilværelsen, behovet for beskyttelse i en eller annen form, og troen på at det var noen som styrte hele tilværelsen.
Til alle tider har vi mennesker hatt et sterkt behov for å vite. Vi forlanger forklaringer som er så logiske at vi kan slå oss til ro med dem. For å rette på noe som har gått galt, må vi vite hvorfor det gikk galt… og vi må ha noen vi kan henvende oss til. Dette gjelder alle former for religion, enten vi kaller det tro eller overtro. Å vite gir trygghet. Da kan vi få ting på rett kjøl igjen. Når vi ikke vet, blir det å famle i blinde, og det vil bare være et slumpetreff om vi finner noe vi kan tro er en løsning.
Det er også en maktstruktur bygget inn i disse problemstillingene. Den som har kunnskaper har også makt i en eller annen form. Kanskje først og fremst makt til å påvirke andre, til å styre dem i ønsket retning. Dermed er det kanskje på tide å føre begrepet noita inn i tilværelsen. En noita, på norsk kalt trollmann, noe jeg synes blir helt feil, og svært negativt ladet i utgangspunktet. Noita er det samme hos skogfinnene som noaidi hos samene, en som har kunnskaper og evner til å kommunisere med de rådende makter i de ulike verdener. Det er hevet over tvil at noita må ha hatt stor makt… det vil si: stor makt så lenge han kunne vise at han hadde den kraften og de kunnskapene som var nødvendige. Og om noe slo fullstendig feil for ham, ville han uten tvil få et forklaringsproblem av dimensjoner, og hans maktposisjon ville bli tilsvarende svekket.
Da er det et spørsmål som naturlig melder seg: Var noia et onde eller et gode? Vi skal kanskje tenke litt over det. Trolig er det ikke mulig å gi et fast svar på det, men spørsmålet er i og for seg interessant. Det var sikkert ikke to noitaer som var like. Og kanskje kommer vi ikke stort nærmere svaret enn det.
Det har alltid vært, og vil alltid være to elementer som er avgjørende for det som skjer i verden, om vi ser for oss et enkelt verdensbilde: Det gode og det onde. Satt på spissen, og forenklet, vil alle former for kamp stå mellom det gode og det onde. Da dukker det opp et nytt spørsmål: Har vi tilstrekkelig kunnskap til å avgjøre hva som er av det gode og hva som er av det onde? Hvis alt er som det utgir seg å være, er svaret ja, men om det ikke er det, blir svaret nei. Folk kunne tro og håpe at noita kunne det… men de kunne neppe vite, og dermed er vi tilbake til noe av den makt noita hadde i et klans- eller stammesamfunn.
Noita var også for en stor del seremonimester, og det kunne skaffe ham tillit og respekt. Det vi ikke vet, er i hvilken grad den enkelte noita valgte å utnytte det. Om vi så snur blikket mot kristendommen, ser vi også maktstrukturer. I Norden var det i den første tida kongene som med vekslende hell prøvde å innføre kristendommen. Var det bare av overbevisning og idealisme, eller lå det også andre motiver bak? Jeg må nok hevde at svaret i aller beste fall er et tvilende og svakt tja… Også her var kunnskap makt, om enn på en noen annen måte. Kongene hadde makt, og utnyttet den til å innføre kristendommen. Når folk fikk valget mot at gårdene deres skulle brennes og de sjøl drepes om de holdt på sitt og sa nei til den nye lære, vitner det mer om rå maktbruk enn om overbevisning og idealisme. Kongene var også barn av sin tid, så vi får godskrive noe av den harde framferda på den kontoen.
Når vi senere, særlig i middelalderen ser hvor enorm makt kirken hadde, har jeg fortsatt vansker med å finne idealismen…

Et annet tema som fortjener oppmerksomhet er: Hvor lenge satt det som kirken kalte hedenske skikker og ritualer i hos den menige mann og kvinne. Det er et interessant spørsmål som kanskje strekker seg lengre i tid enn vi tror?
Jeg har ikke noe patentsvar. Her finnes det uten tvil store forskjeller, både geografisk og i tid. Det kan finnes mange grunner til at skikker og ritualer ble borte, og minst like mange grunner til at de holdt seg.
Jeg tror vi må tilbake til den gamle tanken om å beskytte seg. Det som fra gammelt av har vist seg å holde mål er det ingen grunn til å vrake, det tror jeg vil være en naturlig tanke hos svært mange. La oss kalle det ”naturlig sikkerhet”, kanskje er også ”sunn skepsis” dekkende. Et ordtak sier: Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Det ligger noe der som nok de fleste kjenner seg igjen i, skulle jeg tro.
Skogfinnene både i Sverige og Norge var like ofte i kirken som nordmenn og svensker, til tross for at de ofte hadde lange og besværlige kirkeveier. De gikk til alters som andre, de døpte sine barn, de ble viet av presten, og de ble gravlagt på kirkegården, alt med kirkens vanlige ritualer. At de hadde plikt til å møte i kirken var en sak, men det er også helt klart at vi ikke kan si at de var mer hedninger enn andre. Likevel er jeg overbevist om at skikker, besvergelser, ritualer fra tida før kristendommen fulgte med. Ikke med presten i umiddelbar nærhet, men i dagliglivet, som for skogfinnene oftest var milevis fra all øvrighet.
Hvorfor skulle de ikke benytte seg av nedarvede skikker for å sikre seg god avling, god helse, eller annnet de gjerne ville oppnå? Det er klart de garderte seg ved å ri to hester samtidig. Noe annet ville faktisk vært unaturlig, slik jeg tolker det.
Var det synd å be Ukko og tørt vær når rugen skulle høstes? Eller å be Tapio om god jaktlykke? Kirkens bud var: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Det er ganske kategorisk. Likevel er jeg ikke så sikker på at finnene så det som en stor synd å be andre om hjelp når det syntes nødvendig. Naturligvis kommer det an på øynene som ser, og i hvilken sammenheng og utstrekning det forekommer.
Noe nesten tilsvarende skjedde ved overgangen fra katolsk tro til Luthers lære. Da ble alt som kunne kalles katolsk sett på som vranglære. Likevel kan vi være temmelig sikre på at mange holdt hatten foran munnen og mumlet lavt sine katolske bønner… for sikkerhets skyld.
Det jeg vil fram til er, at du får ikke folk til å vrake alt gammelt for noe nytt og ukjent over natta. Det tar kanskje hundrer av år, om det i det hele tatt skjer helt og fullt. Et gammelt ordtak sier: ”Man vet hva man har, men ikke hva man får.”
Det hele står og faller med trygghet. Mangler den, fortsetter folk å tro det de har trodd. Enten man velger å kalle det tro eller overtro, er det beskyttelse vi går etter.
Niitaho- Jussi, Finnskogens siste vandrer, ofret alltid en mynt til Ukko før han skulle ut på ei lengre vandring, for å sikre seg godt vær.
Kaisa Vilhuinen, og mange med henne, leste sine besvergelser for å bote sjukdom eller oppnå lykke, og de trodde oppriktig på det de gjorde.
I vår moderne tid selges det ulike ”mirakelkurer”, enten det er for å bli slankere, få bedre helse. Hvor mange av disse er bare humbug? Trolig de fleste. Men slutter vi å kjøpe dem og tro på dem? Neida, slike uvesentlige småting hefter vi oss ikke ved. Tror vi så tror vi, enten det kalles tro eller overtro.

Kanskje nettopp på grunn av den negativt ladede betegnelsen overtro, er det mange de siste par hundre årene, sjøl i skogsfinske miljøer som har fornektet forfedrenes tro, og forsøkt å skjule eller bortforklare den. Av den grunn er det mye som har gått tapt, og jeg vil hevde at det er viktige deler av vår historie og kultur som dermed har blitt borte. Vi må få våre forfedres tro fram i lyset igjen. Jeg mener ikke at vi skal forherlige den, men godta at den har vært der, som en naturlig del av vår fortid. Kanskje vil da flere biter i det enorme puslespillet som den skogsfinske kulturen er, falle på plass, og kanskje kan vi få et klarere helhetsbilde av den kulturen vi har fått i arv.
Vi er alle barn av vår tid, og om vi erkjenner det, blir det kanskje enklere å innse at det vi kaller evige sannheter også er noe som er i stadig endring. Med det i tankene tror jeg vi kan komme enda noen skritt nærmere et helhetlig bilde av den skogsfinske kulturen.

Skogfinnenes mytologi av Rolf Rønning

Mange guder, ånder og andre vesener.

Ukko, himmelens hersker, rådde over været, og var en av de viktigste gudene.
Hiisi var en utrivelig og slem gud, han hadde ulver som hunder og skigarder av hoggormer.
Tapio var guden som hersket i skogen. Det var han som kunne gi jaktlykke, og det var han som avgjorde hvilke dyr jegerne klarte å felle.

Dyr som bjørn og ulv var sterke og farlige. Folk skulle behandle dem med respekt. De trodde det kunne være farlig å nevne dyrene med deres rette navn. Derfor brukte de gjerne andre navn: Bjørn: Den store, kongen i skogen eller far.
Ulv: Gråbein, gråtass, Hiisis hunder

Når en bjørn var drept, skulle den æres. Da ble det arrangert en storstilt begravelse til ære for den falne bjørnen. Det ble spist, drukket og sunget, og da bjørnen var spist, skulle alle knoklene legges nøyaktig slik den hadde ligget i bjørnekroppen. Bjørnen kunne da få nytt liv, og bli vennligere stemt mot menneskene som hadde vist den så stor ære.

Alt som omga menneskene hadde sjel. Dyr, fisk, fugler, planter, trær, store steiner osv. måtte en gjøre seg til venns med, ellers kunne de hevne seg.

Sjukdom trodde de kom av at onde ånder eller fiender hadde sendt dem plagene.
Noita, sjamanen, måtte da prøve å finne ut hvilken ånd det var, og hvem som hadde sendt den. Deretter måtte han drive den onde ånden på flukt.

Vanlige planter ble ofte brukt som medisiner. Tyttebær ble brukt som feberstillende middel. Kråkefotsporer og groblad ble brukt på sår. Tjære ble også drukket f. eks mot halsplager.

Det var viktig å kunne beskytte seg mot det onde, og det var viktig å beskytte husdyra. Beskyttende tegn ble derfor ofte skåret inn i veggstokkene over døra, både på røykstua og fehuset. Pentagrammet, ei femtakket stjerne, var et slikt tegn. Den skulle helst skjæres i ett riss, uten å løfte kniven. Hvis ikke, kunne det bringe ulykke.
På enkelte dører er det risset inn et firkantet rutenett. Dette var også et beskyttende tegn, trolig en slektning av indianernes drømmefangere.

Varsler skulle en merke seg og ta konsekvensen av. Om en som skulle på jakt fikk se en hoggorm, ble det regnet som et varsel om ei vellykket jakt. Om jegeren derimot møtte et kvinnfolk eller en katt, ville jakta bli mislykket, og jegeren kunne like godt snu og gå hjem igjen.

Ormen hadde kraft til å drepe. Slik styrke kunne også brukes til noe positivt. Ormkjøtt ble derfor av mange blandet med annet kjøtt for å gi styrke. I Gråberget på Hof Finnskog var det en som i siste halvdel av 1800-tallet fikk middag. På fatet lå det en orm sammen med fisken. Delikat, ikke sant?

Når ei kvinne skulle føde, måtte skaftet slås av øksa, grevet eller annen redskap, ellers kunne det bli en vanskelig fødsel. Knuter måtte knytes opp for at det skulle bli en lettere fødsel.

Kometer og sol- eller måneformørkelser varslet gjerne krig, det samme gjorde soppen som av og til ga bjørka røde blad.

Tjenestefolk kunne bare si opp i en periode om høsten. En måte å finne ut på om man skulle bli der en var eller flytte var følgende: En person la seg på golvet, med ene skoen hengende på tåspissen. Et vipp med foten, og skoen fløy gjennom lufta før den landet på golvet. Dersom skotuppen pekte mot døra, var det et tegn på at det var klokest å flytte. Pekte derimot skotuppen innover i rommet, var det klokest å bli.

Noita kunne ta kontakt med guder, ånder eller døde mennesker i de andre verdnene. Det var tre verdener, og de levende var i den midterste. Ved å lese spesielle vers, eller synge dem, kunne noita få slik kontakt, og stille de spørsmålene han måtte ha svar på. Han kunne også bruke ei lita tromme, det som i samekulturen kalles runebomme for å få kontakt.
Svarene han fikk, kunne f. eks. fortelle hva som måtte gjøres for at en som var sjuk skulle bli frisk, eller hva som måtte gjøres for at krøttera skulle holde seg friske.

Skogfinnene drev svedjebruk, De hogg ned granskog om våren, lot den ligge med kvisten og baret på over sommeren og over vinteren. Da var tida inne til å sette fyr på det som var hogd, slik at de kunne så kornet i aska. Det var viktig at det kom regn like etter at kornet var lagt i aska. Noita måtte finne det riktige tidspunktet, og til det brukte han tromma, litt finknust eikebark og en liten hammer. Når han slo på tromma dannet eikebarken en figur. Når regnet nærmet seg, ville denne figuren endre seg. Da visste noita at tida var inne til å tenne svedjefallet. Under tenninga leste noita vers, eller besvergelser for å blidgjøre Rongoteus, som var guden som rådde over rugen. For å få bra vekstvær var det også nyttig å påkalle Ukko.

Den som skulle ut på ei lang vandring, skulle ofre til Ukko for å sikre seg bra vær under turen.

En skulle ikke spinne på rokken på torsdagskvelden. Da kunne de underjordiske gjøre rokken ubrukbar.

Enkelte trær bøyer seg, slik at de vokser ned i bakken igjen. Et slikt tre kalles et smøytre. Å krype gjennom et slikt smøytre trodde de kunne kurere sjukdommer. Men om en ikke fant noe slikt tre, kunne det likevel bli ei råd, Med en skrap spade gjorde en hull i torva, slik at det ble to slike spor paralellt. Så kunne den tøyelige torva løftes litt på midten, uten at den løsnet i endene. Gjennom et slikt hull kunne den sjuke smøyes for å bli kureret for sjukdom.

Tannverk er noe svineri. Skikkelig vondt! I gamle dager var det ingen tannleger å ty til. For å bli kvitt tannverken, pirket de med en tynn, spisset pinne i den vonde tanna. Deretter skulle en gå til ei spesiell furu, og slå pinnen inn i den. Da ville furua overta tannverken. Men stakkars den som kom til å hogge et slikt tre! Han ville da få smertene fra alle som hadde satt slike pinner i furua.

Nordrennende vann var viktig, for det hadde helbredende kraft.

Puro- Jo skaffet regn ved å pløye motstrøms i en nordrennende bekk med ei enorm tresleiv og kjerringa som hest.

Rogna var regnet som et hellig tre. Derfor finnes den som tuntre mange steder på Finnskogene.

Huldra, Mielinen, skulle en holde seg til venns med, for da var buskapen tryggere. Hun så til at alt var som det skulle, og kunne si fra om noe var galt. Et eksempel på det er et lite vers som ei budeie hørte en gang hun somlet med å slippe dyra på beite om morgenen. Siste del av verset er slik: ”Mi ku er i åsen, men di står på båsen, og enda sover du.”

Fadervår var ei sterk bønn, men om det ble lest bakvendt, og alle bevegelser ble gjort baklengs, kunne det gjøre skade.

Drømmene skulle en prøve å huske. Mange mente at de kunne advare oss eller forberede oss på ting som skulle skje.

For å få god fiskelykke skulle en be fiskebønn.


Dette var noen eksempler jeg kom på i farten. Generelt kan en si at det var mange ting å passe på om alt skulle gå bra. Noita kunne snakke med, og forstå hva vinden, bølgene, fossen eller trærne sa. Noita hadde stor makt, men ikke større enn om han mislyktes mange ganger kunne han bli avsatt… men oftest forsto han sjøl at han ikke strakk til, og da forsvant han bare.

Dette med å finne nytt land var også ei plikt noita hadde. Han skulle sende ut speidere for å finne nye skogsområder der det var godt om vilt og fisk, og gode svedjemarker. Når speiderne vendte tilbake, skulle de fortelle om de nye traktene, og hvor man skulle gå for å finne dem, med vers som alle måtte lære. Melodien(e) som ble brukt hadde fem toner, verken mer eller mindre, derfor hadde en kantele fem strenger.
Hvert vers hadde fire linjer, med åtte stavelser i hver linje.
Dette at alle måtte lære disse versene, var en ren forsiktighetsregel. Kanskje ville det gå mange år før det ble nødvendig å dra, og da var det ikke sikkert at noen av de som hadde vært der var i live.
Noita brukte sanger og vers, runer eller besvergelser for å kurere sjukdommer. Det var slike vers for nesten alle mulige anledninger: For at rugavlingene skulle gå bra, for å holde husdyra friske, for å verne dyra mot ulv og bjørn, for å få regn, for å stoppe regnet, for god jakt- og fiskelykke, for å fortelle om nytt land, osv.
Tegn hogd inn i stein, i trestammer, eller i husvegger skulle verne mot onde makter, eller være lykkebringende. Pentagrammet er et godt eksempel på det.
Troen på at alle ting omkring oss hadde sjel, gjorde det nødvendig å stå på god fot med dem. Det innebar bl. a. å ikke ta mer enn nødvendig, kort sagt: vise hensyn. Mennesket var slett ikke naturens hersker, slik vi tror i vår tid, men måtte innrette seg på naturens vilkår og følge de regler som var bestemt fra urgammel tid.
For å si noe om tankegangen bak det hele, vil jeg belyse det med et eksempel: Om en kar hogg seg i beinet, så var det ikke nok å lese en besvergelse mot øksa. Det var ikke øksa som var opphavet, og derfor var det ikke den som hadde hovedskylda for hoggsåret. Øksa var laget av jern og stål, derfor måtte en gå til jernet med besvergelsene – men jernet hadde blitt til nede i jorda, og det måtte kløkt og kunnskaper til for å frigjøre jernet fra jorda. Derfor var det jorda, opphavet til jernet og øksa, som måtte besverges.
Meninga med eksemplet er omtrent som følger: Jo nærmere opphavet en kom, jo større kraft ville besvergelsen få. Dette gjaldt ikke minst for å kurere sjukdom.
Nettopp denne tanken om opphavet finner vi mange eksempler på i Kalevala, og den gjennomsyrer hele tankegangen.
Når det var slik, er det lett å forstå at den som var noita måtte ha store kunnskaper på mange felter. I tillegg måtte han ha ei klippefast tro på det han gjorde. Besvergelser framført under tvil ville ikke virke. Kanskje kan vi kalle det en form for suggesjon… men er ikke all tro det, når det kommer til stykket?

Varsler var viktige, og drømmer kunne også være varsler, helt eller delvis. Igjen kommer vi tilbake til dette med opphavet. Noita måtte lete seg bakover til opphavet, opprinnelsen for å kunne tyde et varsel riktig. Det er litt som å luke ugras. Om en ikke får opp rota, så hjelper det lite.

Noe vi lett glemmer når vi skal sammenligne fortidas og nåtidas tro, er ståstedet dvs. våre omgivelser, som etter min mening er en viktig faktor. Omgivelsene, enten det er andre mennesker eller naturen sjøl, påvirker hele tida tankene våre. Tankene måtte på en måte harmonere med omgivelsene, ellers ville de føles feil. Fortidas mennesker var utstyrt med like mye vett og forstand som vi, men deres verdenbilde, deres omgivelser var helt annerledes enn det er i vår tid. Vi prøver å beseire naturen, mens de forsto at de måtte ha den som medspiller. En måtte holde seg til de lovene naturen hadde heller enn å tøye dem og bryte dem.
For seks, sju, åtte hundre år siden eller mer, hadde ikke folk det samme nettverket som vi har i vår tid. De hadde to sikkerhetsnett: familien og å holde naturens lover.
Å måtte klare seg med det en har for hånden er for oss en totalt ukjent tanke. Vi kompenserer med mange andre ting. Fortidas mennesker hadde ikke den muligheten, men var henvist til å klare seg slik det var. For dem var premissene lagt en gang for alle.

Mange andre folkeslag, som kalles såkalt ”primitive”, dvs. at de var naturfolk har hatt tilnærmet de samme tankene enten de er skogfinner, indianere, samer, inuitter eller aboriginere. Svært mange elementer er felles. Det er først og fremst naturen og dens vilkår som har skapt forskjeller.
Jeg satte med vilje ordet primitive i anførselstegn. Kanskje det i realiteten er vi som er blitt primitive? Vi har somlet bort mye, kanskje mesteparten, av den viten som i ytterste konsekvens betydde liv eller død for våre forfedre.

Boksauna: "Under Ukkos himmel" - Rolf Rønning

"Under Ukkos himmel" er en historisk spenningsroman om magiske krefter, utgitt Trysilforlaget, 2010. Fredag 10. juni kan du møte forfatter Rolf Rønning som formidler skogfinsk kulturhistorie, og leser fra sin roman "Under Ukkos himmel".

I det nord-vestlige Russland ligger sjøen Ladoga. Den er den 14. største innsjøen i verden, med sine nesten 18.000 kvadratkilometer. Det er over 650 øyer der. Det karelske neset skiller Ladoga fra Østersjøen.
Rolf Rønnings roman Under Ukkos himmel skildrer ei folkestamme som holder til ved Ladoga, og som senere flytter inn i Finland. Flere slike stammer fikk etter hvert fellesbetegnelsen skogfinner. (Titusener av nordmenn er av skogfinneslekt i dag). Handlinga starter omkring år 1400, et par hundre år før deres etterkommere innvandret til Sverige og senere Norge. Det var ei brytningstid på mange måter, og kanskje mest fordi det var på den tida gamle trosforestillinger måtte vike for innføringa av kristendommen.
Livet i Stor-Markkus klan er bakteppet for handlinga, der klanens noita, tilsvarende en sjaman, er hovedpersonen. Sjamanisme er en verdensomspennende kultur, som hevdes å være mer enn 30.000 år gammel. Noita vet mer enn de andre i bosettingen, og han kan påkalle krefter i den åndelige verden gjennom ulike ritualer med tromming, sang og besvergelser. Noita kan «reise» gjennom tid og rom. Vi møter ham første gang i et forrykende uvær ved Ladogas bredder, der Siffri er vitne til en uhyggelig hendelse...
«Under Ukkos himmel» er en omfattende roman. Den er på nesten 700 sider, og er så vidt vi vet den første i sitt slag. Her er historie, kultur og mytologi, brutalitet og lidenskap, gode og onde makter. Ukko var en av urfolkets viktigste og høyest respekterte guder. Mange har hørt og lest om Finnskogens mystikk. Det er ingen tilfeldighet at alle slike beretninger har oppstått. De har sin bakgrunn i kulturen til de som kom dit og bosatte seg. Rolf Rønning har satt brikkene sammen til en helhet, og gitt liv til de uforklarlige hendelsene.

Kilde: Trysilforlaget

Festivalkunstner 2010, første del

Festivalkunstner 2010 - Kari Elisabet Svare

Borte bra, men hjemme best...!

Festivalværet 2009 ble en mildt sagt kjørlig fornøyelse, og vi var sikre på at dårligere vær kunne vi ikke få. Men der tok vi feil gitt. Et par dager før festivalen måtte vi bare innse at heller ikke i år, skulle vi velsignes med godvær - et ekstremt dårlig vær var ventet innover landet. Vi kastet oss rundt og fikk rigget til på Skogheim. Ikke akkurat drømmesituasjonen, men alternativet var å avlyse. Alle gode ting er 3 sies det. Kan vi håpe på sommer og sol i år?...